Gravidfotografering med filmkamera

Idag skal jeg vise bilder fra en personlig og derfor veldig spesiell fotoseanse. Min kjæreste er gravid og jeg ønsket å forevige den spesielle tiden med å ta noen fine bilder av henne. Vi ønsket bilder med en romantisk og jordnær atmosfære og da var det naturlig å ta bildene utendørs. Valget av lokasjon falt derfor på Arboretet, et stort parkanlegg utenfor Bergen.

dobbel

Jevnt og mykt lys i skyggen kontra prikkete lys med mørke skygger i sola.

Klikk på «Les mer» for flere bilder

Det var en sensommerdag med mye sol som gav lys og varme i massevis. En perfekt dag for å gå i parken, men utfordrende for fotograferingen. Sterk sol gir nemlig store mørke skygger som ikke egner seg godt for portrettforografering, og spesielt ikke når man ønsker en myk og delikat stemning i bildene. Vi prøvde derfor å finne steder med litt skygge slik at vi kunne få et mykere og jevnere belysning i bildene. Hvis jeg hadde gleden av å ha med en assistent skulle jeg gjerne ha brukt en reflektor til å kaste litt lys tilbake på modellen for å lyse opp de mørkeste skyggene. Eller vi kunne brukt en diffuser over modellen for å skjerme for solstrålene og dermed sørge for mykere belysning, men jeg var alene så da måtte jeg klare meg uten ekstra hjelpemidler.

For å gjøre det enda mer spennende for meg selv valgte jeg å bruke et filmkamera fremfor et av de digitale. Valget falt på Mamiya m645, som er et mekanisk mellomformat filmkamera fra midten av 80 tallet. Kameraet har en stor søker som gir et klart, tredimensjonalt bilde av motivet. Det er en spesiell opplevelse å bruke søker av en slik størrelse til å komponere motivet. Ulempen er at det blir litt mer tidkrevende å komponere bildet og ikke minst få fokusen riktig. Fokusen er nemlig manuell og feilmarginen er veldig liten. Fokusplanet utgjør bare noen centimeter så det er kritisk å treffe nøyaktig med fokusen. Heldigvis har søkeren en liten lupe som kan brukes til å sjekke fokus.

Mamiya m645

Stor og klar søker i kameraet sørger for nøyaktig komponering av motivet

Den største forskjellen på å bruke analog kamera istedet for digital er selvfølgelig ingen mulighet til å sjekke bildene underveis. Å bruke filmkamera gir en fin mulighet til å dedikere seg helt og holdent til motivet. Det er befriende å ikke måtte kikke ned på skjermen etter hvert bilde, men bare bruke tiden på å finne best mulig utsnitt og komposisjon.

For de som er vant med å bruke digitale kamera kan det oppleves som en enorm begrensning og grunn til uro. Man får ikke den umiddelbare bekreftelsen på arbeidet og man vet ikke om det man gjør er riktig. Men det er ingenting som er så lærerikt som å tvinge seg ut av komfortsonen og prøve å overkomme frykten for å prøve nye ting. Den analoge prosessen tvinger fotografen til å lære seg instillingene på kameraet, til å se og forstå lyset og ikke minst til å visualisere det ferdig bildet. Mitt inntrykk er at mange digitale fotografer har snudd på denne prosessen. De starter med å ta bilder uten å ha en formening om hvordan bildene skal se ut og heller ikke hvilke innstillinger de skal bruke. De tar en masse bilder i håp om at hvertfall ett eller to skal være brukbare. Det er fullt mulig å lage gode bilder på denne måte også, men jeg tror at de fleste som ønsker å forbedre seg har godt av å lære den «analoge» tankegangen:

«Digital» tankegang:

  • Ta masse bilder, uten en klar formening om sluttresultatet
  • (Forhåpentligvis) finne et bra bilde blant alle tankeløse eksponeringene

«Analog» tankegang:

  • Visualisere sluttresultatet ved at man ser for seg det ferdige bildet i hodet, eller på en skisse
  • Finne ut hvilke innstillinger man må bruke for å få det til
  • Stille opp motivet og stille inn kameraet i henhold til planen

Jeg har bevisst brukt anførselstegn i beskrivelse av prosessene. Det handler nemlig ikke om selve teknoligien, men om måten å ta bilder på. Det er derfor fullt mulig å tenke analogt, selv om man bruker digital kamera. Man må bare lære seg å tenke annerledes!

prego-1

Alle bildene er tatt med 80mm objektiv, noe som tilsvarer en 50mm på fullformat kamera, eller 35mm på APS-C sensor. For å få den utvaskede bakgrunnen og myke stemningen brukte jeg den største blenderåpningnen på f2.8. Filmen ble fremkalt hos Antonio Stasi og skannet på min hjemmeskanner. prego-2Analog fotografering medbringer selvsagt en viss risiko. Siden man ikke får sjekket bildene underveis får man ikke vite om man har truffet optimalt med eksponeringen, eller om modellen hadde øyne oppe når bildet ble tatt før filmen er fremkalt. Men det er jo litt av denne spenningen som gir fotografiet litt av sin magi tilbake. En magi som på mange måter har blitt tapt i den digitale revolusjonen. prego-3

Men jeg skal ikke nekte for at jeg er glad for den digitale fremgangen. Jeg var nemlig ikke helt fornøyd med fargene jeg fikk etter skanningen så bildene ble fargejustert digitalt i Lightroom. For mitt neste analoge prosjekt skal jeg prøve Fujifilm NPH 400 film i tro om at jeg vil få bedre farger rett fra skanneren.