Bike 4 Peaks, tidligere Trans Germany, er et utfordrende 4 dagers terrengsykkelritt i grenseområdet mellom Tyskland og Østerrike. Etappene går mellom koselige tettsteder i  Alpene som byr på det beste av tyrolsk kultur og arkitektur.  Løypen endres for hvert år, men den totale lengden og antall høydemeter holdes nokså likt. Jeg skriver om min opplevelse av rittet og noen tanker rundt valg av sykkel og utstyr.

Hva er Bike 4 peaks?

Rittet er på mange måter likt det mer kjente TransAlp challenge rittet, men i en litt snillere versjon. Rittet er fortsatt fysisk krevende med sine 9212 høydemeter fordelt på 273,45 km, men her er det 4 etapper istedet for 8, og ca 1000 høydemeter mindre per dag. Det gjør Bike4Peaks til et godt alternativ for dem som har lyst å prøve etapperitt, men ikke føler seg helt komfortable med å kaste seg ut i knallhardt 8 dagers ritt som TransAlp. Ikke minst blir det også endel rimeligere og det er lettere å få tid til å gjennomføre dette.

Arrangement

Etter å ha prøvd begge rittene er mitt inntrykk at når det kommer til den totale opplevelsen så står ikke B4P mye tilbake for TransAlp. Man får oppleve mye av den samme flotte naturen i Alpene og nydelige sykkelstier som bør tilfredstille selv de mest kresne. Ikke minst får man også oppleve noen saftige klatringer som dette fjelllandskapet er kjent for. Heldigivs stemmet uttrykket: “What Goes Up Must Come Down” også her, og alle klatringene blir belønnet med flotte nedkjøringer.

Organiseringen av rittet var gjennomført med samme tyske presisjon som TransAlp, noe som kanskje ikke er så rart da rittene har samme arrangør. Når vi ankom startbyen fikk vi utdelt en startpakke som bestod av startnummer, id-kort, bag til transport av eiendeler mellom etappene og en kjørebok med alle høydekurvene og detaljert beskrivelse av hver etappe.

På hver etappe var det to matstasjon underveis der man fikk fylle på flaskene og fråtse i energibarer og frukt. Det var også matservering ved målgang, der fikk man drikke, brødmat og snacks. I tillegg var det salgsboder for bekledning og sportsnæring. Sykkelen fikk man høytrykkspylt etter hver etappe på egnet sykkelvask. Ved behov for service var det mulig å levere inn sykkelen for reparasjon og hente den senere på kvelden.

B4P hadde ikke tilbud om fellesovernatting og dusj og man er derfor avhengig av å bo på hotell eller ha med bobil. Jeg  synes egentlig at hotellovernatting er å foretrekke, så jeg savnet det egentlig ikke. Den eneste gangen vi savnet fellesdusj var på den siste etappen. Da hadde vi ikke noe hotellrom å ta oss til for å dusje og skifte etter målgang. Heldigvis var det over 30 grader i lufta så en hageslange gjorde jobben.

Velværen til både sykkel og syklist ble godt ivaretatt målområdet

Løypen

Rittet blir markedsført som terrengsykkelritt, men 40% av den totale lengden blir faktisk syklet på asfalt og asfalterte sykkelstier og 40% blir syklet på grus. En typisk etappe består derfor av lange transportpartier på grus og asfalt og korte, men veldig morsomme stipartier. Utforkjøringene er ganske krevende teknisk, enten det er i form av raske fjellveier med grov grus eller bratte kneiker i skogen. Rittet appellerer derfor mest til den allsidige syklisten, den som har kondis til å sykle opp en oppoverbakke på 10 kilometer for å deretter rase ned en teknisk sti.

I stor grad møtte vi på samme problem som i TransAlp, folk som er trege oppover er også trege nedover. Det var derfor et par tilfeller med opphoping av syklister i begynnelsen av tekniske partier, men stort sett gikk det veldig bra. Folk er flinke til å slippe raske syklister forbi og jeg synes faktisk det var en viss motivasjon i å suse forbi folk nedover etter å ha blitt frakjørt oppover.

Apropos nedkjøringer: arrangørene innførte en ny utfordring i år som het “Enduro Challenge”. Den gikk ut på å sykle raskest mulig gjennom en utforstrekning. Denne var godt merket både på løypekartet og ute i terrenget, men det var vanskelig å sykle optimalt på en teknisk sti man aldri hadde prøvd før. Det var uansett interessant å få en ekstra tidtaking i tillegg til den totale tiden på etappen.

En liten huskelapp for dag 2. Etappen bød på 2511 høydemeter med klatring fordelt på 75km.

Valg av sykkel

Når det kommer til valg av sykkel velger jeg å holde på konklusjonen fra TransAlp:  hvis du har ambisjoner om å gjøre det bra er det en lett hardtail med store hjul som vil fungere best. Bare spør årets vinner, Christophe Sauser. Han syklet nemlig på en 29 tommers Specialized S-works hardtail. Det forutsetter dog at du har teknikken til å sykle nedover også. Det er hjelp i de store hjula, men man må ha god teknikk for å kompensere for mangel på bakdemper nedover. Fordelen med lett sykkel forsvinner fort hvis du må gå ned i utforpartiene.

Det er også viktig å huske på at mens “Flying Sauser” bruker 3 timer på en etappe vil en gjengs mosjonist fort bruke det dobbelte. Å sykle 6 timer på en hardtail i humpete terreng kan bli en hard påkjenning for kroppen. Så for en litt mer komfortabel, men fortsatt rask tur ville jeg heller ha valgt en lett fulldemper, for eksempel Specialized Epic eller lignende. For de fleste vil det også gi en større fart og sykkelglede nedover. Jeg syklet på en fulldempet sykkel med 26 tommershjul og 120mm vandring. Sykkelen er nok litt tung for lange etapperitt, men på grunn av gode utfor egenskaper var den utrolig kjekk å ha når det gikk nedover.

Jeg kunne imidlertid observere en stor variasjon av sykkeltyper i startfeltet, alt fra superlette hardtails til tunge fulldempere med 160mm vandring. De fleste kom seg også til mål og fullførte de 4 etappene. Mitt råd er derfor å ikke overtenke dette og delta med den sykkelen man har. Da har du en sykkel du trives på og som passer deg. Så kan du heller gjøre egne vurderinger til neste gang.

Utstyr og bekledning

Kombinasjon av varmt vær og krevende terreng gir økt behov for hydrering underveis. For min del var 1,5 liter med væske et minstekrav mellom drikkestasjonene. Spørsmålet blir om man skal bruke en drikkesekk eller flasker. På min sykkel har jeg bare en flaskeholder, så jeg hadde bare ett reelt alternativ, så jeg syklet med drikkesekk. Fordeler og ulemper blir som følger:

Det er viktig å huske på at hydreringsbehovet varierer mye individuelt. Er man rask kommer man fortere til en drikkestasjon og trenger dermed ikke å bære så mye drikke med seg. Regner man med å bruke mer enn 3 timer mellom hver påfylling blir drikkesekk eneste alternativ, da 1,5 liter på 3 timer blir simpelheten alt for lite i varmen.

I sekken hadde jeg multiverktøy, ekstra slange, pumpe og kjedekutter. Det siste er det mange som slurver med, noe som fort kan koste endel tid hvis uhellet skulle være ute. Kjedebrudd skjer heldigvis sjeldent, men om man ikke har kjedekutter tilgjengelig når det skjer må man belage seg på en lang og kjedelig gåtur til nærmeste service.

Påkledning kan være litt utfordrende da man starter tidlig på morningen i lavlandet og stiger opp i høyden i løpet av dagen. Når sola først titter frem blir det også fryktelig varmt, så ikke ha på for mye klær. Start heller med en liten vindvest som du stapper i baklommen på trøyen når sola begynner å steke. Været i fjellene endrer seg imidlertid fort så det kan være greit å ha med seg litt varmere sykkelklær som et alternativt om været skulle forandre seg. Det er selvfølgelig veldig lurt å studere langtidsmeldingen før man reiser, da man kan være uheldig å sykle i 12 grader og regn i 4 dager.

og for all del husk solkrem!

Avslutter med bilder jeg tok underveis. Bildene tok jeg syklet så de er fra de “kjedeligste” partiene med oppoversykling. Da var farten så lav at jeg kunne tillate meg å knipse bilder underveis uten å miste for mye tid. Jeg har derfor ingen bilder fra de fantastiske utforkjøringene, så der må dere ta meg på ordet 🙂

Bilder

Sjekk forøvrig nettsiden til B45 for høydekurver og etappebeskrivelser, samt flere bilder fra løypen.

Her kan du lese om min opplevelse av TransAlp