Når jeg ble bedt om å bli med på en fjelltur til Iran var jeg ikke vanskelig å overbevise. Til det var kombinasjonen av en spennende utfordring og eksotisk reisested alt for fristende. Denne posten viser hvordan denne turen utartet seg.

Før turen kunne starte måtte vi gjøre en viktig beslutning om hvor mye av det organisatoriske vi skulle ordne selv og hva som skulle overlates til en turoperatør. Vi bestemte oss for å organisere mest mulig selv, men leie en lokal guide for hjelp med selve bestigningen av fjellet. På den måten kunne vi i stor grad bestemme innholdet på turen selv og slapp å være en del av en stor reisegruppe med rigid timeplan. Etter en del research på nett falt valget av guide på mr. Sultani. Han viste seg å være en dyktig guide og et meget hyggelig bekjentskap.

Bruk av guide vil utvilsomt gjøre reisen mer fortutsigbar og trygg. Noen vil kanskje mene at bruk av giuide tar vekk noe av oppdagelsesgleden, men når man reiser til et land som er har et helt annerledes språk og kultur vil jeg helt klart anbefale en engelskspråklig guide. Dessuten skulle vi bestige et fjell på over 5000 meter over havet, og da er det vertfall greit å ha meg seg en erfaren tindebestiger.

Mr. Sultani var veldig godt kjent i området og hadde gode kunnskaper på turer i høyfjellet. Dessuten var han flink til å fortelle oss om den lokale kulturen og skikkene. Joda, mye av det kunne vi ha lest i Lonely Planet boka, men det er mye kjekkere å lære alt fra en av de innfødte. Neste steg var bestilling av visum fra den Iranske ambassaden.  Vi opplevde ingen problemer med å få visum og alt ble ferdig behandlet innen lovet tid. Med visum og guide på plass var det bare å bestille flybilletter og glede seg til turen. Vi kom til Teheran sent på natten og ble kjørt til vår base camp på ca 2400 moh. Det viste seg å være et vandrehjem med helt OK standard. Vi fikk tildelt et 6 mannsrom med eget bad.

Vårt soverom på vandrehjemmet

Dagen etterpå gikk vi en lengre akklimatiseringstur opp til ca 3500 moh. På denne høyden fant vi en liten moské og en rasteplass for fjellvandrere. Dette var også det høyeste punktet som kunne nåes med bil. Samtlige ekspedisjonsmedlemmer følte seg bra, selv om høyden og den stekende solen gjorde sitt for å slite oss ut.

Fra første akklimatieseringstur. Høyde 2591 moh

På ettermiddagen drog vi til en lokal kafé for middag. Der fikk vi også et nyttig råd til valg av spisested: Spis der lastebilsjåførene spiser, og aldri der du ser bussreisende. De som reiste med buss spiste visst den billigste og dermed dårligste maten, så sjansen for matforgiftning var større.

Frokost på den lokale kaféen

Matvrak som jeg er, var jeg stadig på jakt etter nye smaksopplevelser. Det manglet ikke på spennede mat i butikkene og spisestedene vi var på. Men mr. Sultani var raskt ute med et strengt blikk og en klar beskjed: “After the mountain!”. Vi skulle nemlig ikke risikere å bli matforgiftet før turens store mål var nådd. Så vi unngikk å spise alt som kunne være potensielt farlig for en sårbar reisefordøyelse slik som frukt og grønt som ikke var skrelt og ikke varmebehandlet mat.

Utsikten fra Vandrehjemmet. Mål i siktet!

Dagen etterpå startet vi vår ferd mot toppen. For å spare litt tid tok vi bil opp til Moskéen, hvor vi gikk til fots dagen før.  Der ble sekkene våre lastet opp på ventende muldyr og sendt av gårde. Vi satt igjen med våre dagstursekker noe som gjorde stigningen mye mer behagelig enn om vi måtte bære alt bagasjen selv. Etter 6 timers fjellvandring nådde vi den øverste campen på 4200 moh.

Campen på 4200 moh

Her begynte jeg virkelig å kjenne høydesyken. Det kan best beskrives med følelsen man får når man er skikkelig sjøsyk. Mot kvelden ble jeg veldig kvalm, hadde hodepinne og kunne ikke gjøre stort enn å ligge stille i køyen min. Det ble også en tur ut for å kvitte seg med mageinnholdet. Der og da var jeg veldig usikker på om jeg klarte å fortsette høyere opp.

Den gamle campen. Størrelsen og standarden har blitt betydelig oppgradert de siste årene

Men da morningen kom var formen betydelig bedre. Faktisk var jeg så pigg at jeg valgte å bli med på en tur høyere opp. Nå skulle vi teste hvor godt vi klarte oss i høyden, hvis alt gikk bra kunne vi gå helt til topps. Slik gikk det imidlertid ikke. Nå var det et annet gruppemedlemm som begynte å kjenne på høyden. Etterhvert som vi kom oss høyere opp ble han så dårlig at vi ikke kunne fortsette. Vi valgte å gå ned til campen og samle på kreftene. Dagen etterpå var det igjen klart for et nytt forsøk. Vi stod opp til stjerneklar himmel klokken 4 på natten og startet på en ny ferd mot toppen. Denne gangen gikk det betydelig bedre og alle klarte å komme seg til toppen uten store problemer. Mye av æren for dette skal gis til vår guide som var veldig påpasselig med å holde et rolig tempo. Man kan fort bli litt ivrig i lett terreng og prøve å gå raskt, men det straffer seg raskt i form av kvalme og andre symptomer på laber oksygenmangel. Jeg merket det raskt når jeg stoppet opp for å ta noen bilder og skulle ta en kort spurt for å ta igjen gruppen.

På vei opp.

Toppstøtet er klassifisert som klasse 2 ifølge YDS. Altså hakket verre en f.eks turen til Preikestolen eller en annen krevennde norsk fjelltur.  I tillegg hadde man sulfur gass nær toppen noe som kan utgjør et ekstra faremoment.

Det var partier med snø og is på toppen, men vi klarte oss greit uten stegjern eller andre hjelpemidler. Høyden var definitivt den faktoren som bidro mest til å øke turens vanskelighetsgrad.

På toppen! Den lille mannen i midten var en kamerat av guiden vår. Han var også en erfaren guide og hadde sin topptur nummer 200 når han gikk opp sammen med oss!

Etter endt topptur ble vi kjørt til vårt hotell i Teheran der vi skulle tilbringe 2 dager. Teheran var en veldig spennende by og det hadde utvilsomt vært interessant å tilbringe lenger tid her. Spesielt hvis vi hadde fått mulighet til å bli kjent med noen lokale folk som kunne vise oss rundt.

Belønningen for vellykket toppstøtt – den største kebaben i Teheran!

Etter de 2 dagene i Teheran  var turen over for min del, mens mine to reisekamerater fortsatte sin reise i Iran i en uke til. Da var de innom Shiraz og Esfahan samt enda en fjelltur til det mindre kjente fjellet Oshtoran Kuh (4250moh) før de returnerte tilbake til Teheran og tok flyet hjem.

Se flere bilder i galleriet

Bruk kommentarfeltet hvis du har spørsmål angående turen 🙂

Neste tur går til Elbrus!