I en verden av digital fotografi har den fotografiske prosessen stadig blitt enklere og enklere. Faktisk er den i stor grad redusert til å sette inn minnekortet og trykke på utløseren. Automatikken i kameraet gjør resten og sekundet etter ser man det ferdige bildet på skjermen. Slik var det ikke i gamle dager.

Jeg prøvd å ta bilder med et  filmkamera fra 1930-tallet. Etter å ha brukt det noen ganger forstår man virkelig hvor bortskjemt vi er med den digitale fotoprosessen. La oss nå gå nesten 100 år tilbake….

I mitt forrige innlegg skrev jeg mer om selve kamera og filmen jeg bruker. Dette innlegget skal ta for seg selve prosessen med å ta bilder.

Forarbeid

Jeg starter med å legge filmark inn i filmholdere. Filmen er laget av gjennomsiktig plast med et tynt lag kjemikalier oppå (kalt emulsjon). Når filmen blir utsatt for lys under eksponeringen vil det skje en kjemisk reaksjon som gjør at de belyste områdene blir svarte mens de mørke områdene forblir gjennomsiktige (det var en meget forenklet beskrivelse av den fotografiske prosessen,  de som ønsker å lese mer om dette kan starte med wikipedia. Hvor følsomme disse kjemikaliene er angis som ISO verdi. Det er forresten samme ISO verdi som man finner igjen på digitale kamera, men istedet for kjemi er det sensitiviteten til den digitale bildebrikken som nå blir angitt. For å få en forståelse for filmens følsomhet kan man tenke på at en vanlig lukkertid utendørs er gjerne rundt 1/250 sekund. Det betyr at filmen er ferdig eksponert i løpet av 0,004 sekunder! Filmen som ikke er eksponert må derfor håndteres i absolutt mørke. Bare et lite glimt av lys vil eksponere filmen før tiden og dermed ødelegge den.

Filbeholdere og et ark med film

Forberedelsene utføres derfor i et helt mørkt rom. For å gjøre det litt lettere for meg selv har jeg ofret et ark med film for å kunne trene på dette med lyset på. Når jeg følte meg komfortabel med prosessen var det bare å slukke lyset. Esken med film ble tatt frem og åpnet. Deretter ble ett og ett ark ble lagt inn hver sin filmholder. Holdere har et “spjeld” av metall som kan åpnes når filmen skal eksponeres. Når mine 3 filmholdere er fylt med film er vi klare til å gå ut. 

Fotografering

Når vi har funnet motivet vårt skal vi komponere bildet og fokusere objektivet slik at bildet blir skarpt. Et speilreflekskamera har en søker der man kan se gjennom objektivet når man skal fokusere. Min type kamera har ikke en slik søker.  Istedenfor brukes det en mattskive når kameraet skal fokuseres. Det er et stykke frostet glass som blir satt inn der filmen skal plasseres senere. Nå kan jeg se motivet på glasset og justere fokuseringen til det vises skarpt. I sterk sollys  kan det være vanskelig å se bildet på mattskiven, det er grunnen til at fotografer i gamle dager hadde et sort klede over hodet når de skulle ta bilder. Da får man en skygge over seg som gjør det enklere å se motivet på mattskiven.

Mattskiven brukes til å komponere bildet og sjekke at objektivet er fokusert riktig

Når vi er ferdig med å fokusere og komponere bildet kan vi ta av mattskiven og sette inn filmholderen. Kameraet har ikke innebygget lysmåler så jeg må bruke min eksterne lysmåler for å få vite riktig kombinasjon av lukker og blender.  Disse stilles  inn manuelt på selve objektivet. Deretter tar vi opp metalplaten mellom filmarket og kamera. Nå er vi endelig klare til opptak! Jeg trykker inn lukkerknappen, lukkeren åpner seg i 1/100 dels sekund og bildet er tatt! Metallskiven settes på plass og filmholderen fjernes.

Metallskiven (spjeldet) i filmholderen løftes opp når bildet skal taes slik at filmen kan bli eksponert

Nå kan vi enten sette på ny filmholder for ny eksponering, eller vi kan sette på mattskiven for å komponere et nytt bilde.

I alt brukte jeg cirka 10 minutter på å ta 1 bilde. Til sammenligning kan mitt digitale kamera ta over 6 bilder per sekund 🙂 Denne prosessen er altså ikke for folk med dårlig tid. Fotograferingen skal planlegges nøye og man må være godt fornøyd med motivet før utløseren trykkes ned. 

Etter at filmen er eksponert bærer det til mørkerommet. Der skal filmholdere åpnes i mørket og filmen fremkalles. Fremkallingen stopper eksponeringsprosessen og filmen kan da håndteres i dagslys. Først da får vi se bildet vi tok.  Jeg har tidligere skrevet om fremkalling her. 

Videre utvikling av fotoprosessen

Som dere forstår er fotografering med arkfilm en ganske selsom affære. Derfor ble arkfilm raskt utkonkurrert av rullfilm blant de store massene. En rullfilm er en lang stripe med film som er rullet på en spole. Man setter inn spolen i kamera og trekker frem et og stykke med film når bildene skal taes. En rull med film har typisk plass til 24 eller 36 bilder. Med rullfilm kan man fotografere raskere, enklere og ikke minst ta flere bilder på en gang. Filmen er også mye mindre i størrelse slik at selve kameraet også kan lages mye mer kompakt. Planfilm ble derfor raskt forbeholdt de som hadde helt spesielle krav til kvalitet og uttrykk.

Den tekniske kvaliteten på bildene er relativ til størrelsen på negativet. Det gjelder for så vidt også i den digitale verdenen, kamera med store bildebrikker leverer bedre kvalitet enn kamera med små bildebrikker. Nedgang i filmstørrelsen medførte derfor selvsagt en viss nedgang i kvalitet, men de andre egenskapene som pris, kamerastørrelse og brukervennlighet ble vektlagt mye høyere. For de fleste amatører var også kvaliteten på bildene mer enn bra nok.

Har du planer om å prøve deg som filmfotograf vil jeg derfor anbefale å starte med 35mm film. Det er betydelig enklere og billigere. Får du sansen for film kan du gjerne avansere til større formater, men det er greit å gjøre det billigst mulig i starten. I denne posten har jeg  forslag til gode filmkamera i 35mm format.

Et ark med 9×12 film, en rull med 35mm film og et SD minnekort for å vise målestokk

Konklusjon

Fuglefotografer i aksjon for ca 100 år siden.

Var dette tungvint? Utvilsomt! Det er definitivt mye mer arbeid enn den moderne digitale arbeidsflyten. All den ekstra innsatsen gjør imidlertid at også gleden over hvert enkelt bilde blir mye større. Når man legger inn så mye arbeid for hver eneste eksponering blir det utrolig kjekt å se at det faktisk resulterer i et håndfast bilde. Man får en mestringsfølelse som er uten sidestykke i den digitale hverdagen.

Men blir bildene egentlig bedre? Vel, filmfotografering har sitt eget  uttrykk som er vanskelig å etterligne ved å bruke digital kamera. Men det blir tåpelig å påstå at man klarer å ta bedre bilder bare man bytter ut digital sensor med film. Et vellykket fotografi er mye mer enn teknologien som har blitt brukt. Det er sluttproduktet som gjelder, og hvilket kamera som har vært brukt har egentlig ikke så mye å si.

Analog fotografering kan likevel lære oss en en viktig leksjon. Gode bilder trenger ofte mye omtanke og planlegging. Bruker man film har man ofte et begrenset antall eksponeringer man kan gjøre når bilder skal taes. Da er man nødt til å planlegge hvert bilde nøye. Både komposisjonen, utsnittet og valg av blender/lukker må stemme i det man tar bildet. En slik nøyaktighet fører til at man får flere gode bilder per det totale antallet eksponeringer. Har man et digitalt kamera med stort minnekort og plass til 1200 bilder vil man kanskje ikke tenke like mye over hvert bilde og det blir lenger mellom blinkskuddene.

Hvis man klarer å overføre litt av omtanken og planleggingen som kreves i analogfoto til digitalfotografering har man lært en viktig leksjon og kan forvente en forbedring i bildekvaliteten!